Kitcheners' Wood

 Ved Kitcheners’ Wood gikk de allierte styrkene til motangrep etter første omfattende bruk av dødelig giftgass, 22. april 1915. Artikkelen har tidligere blitt publisert i bladet Militærhistorie. Lærere kan finne undervisningsopplegg ved å trykke her.

«Jeg skal ikke falde paa slagmarken», skrev 21 år gamle Oscar Lund til sin mor hjemme på Røros 11. oktober 1914. På dette tidspunktet befant han seg på skipet Andania som var på vei til England. Den første verdenskrig hadde rast i Europa siden 28. juli, og i den forbindelse hadde den unge sjømannen sett sitt snitt til å verve seg i den kanadiske hær. På dette tidspunktet var Canada formelt underlagt Storbritannia og ble derfor i krig med Tyskland etter erklæringen av 4. august. Oscar hadde blitt lovet jord av kanadierne, og månedslønnen på 33 dollar skulle sendes hjem til Røros. Til sist i brevet kom han med et løfte som han vitterlig skulle oppfylle, men ikke for stormaktenes del: «Krigen vil ikke blive længe». Den europeiske konflikten skulle i realiteten vare helt til 11. november 1918, klokka 11.00. Nå er det mer enn 100 år siden våpnene stilnet, men Oscar kom aldri hjem igjen.

 Oscar ble født i Trondheim 3. februar 1893. Fra før hadde han to eldre halvsøstre født utenfor ekteskap, den senere Arbeiderparti-veteranen Elisabeth Kjelsberg og min oldemor Karen Lovise Nordenborg. En yngre bror, og senere komponist, Karl Eugen Sundt Lund, ble født i 1899. Foreldrene Karen Lusie og Odin Lund giftet seg tre måneder før Oscar ble født, men ekteskapet skulle dessverre ikke bli langvarig. Allerede i 1903 døde Odin Lund. Familien stod deretter på bar bakke, og moren kunne ikke ha begge sønnene hjemme. Oscar var bygutt, men på grunn av dødsfallet ble han satt i fosterhjem i Råkvåg. Deretter flyttet mor og bror tilbake til Røros. I 1910, på skoleskipet Tordenskjold, ble han introdusert for sjølivet. Den amerikanske marinen brakte ham så til Kina og Filippinene, før han endelig vervet seg i den kanadiske hær i 1914. Kjell Haanes skriver det følgende om familiens reaksjon da sønnen mistet livet i krigen:

«Det var et hardt slag for dem, et dramatisk bilde av krigens grusomheter som preget broren resten av hans liv. Det virket inn på hans følelsesliv og også på hans politiske veivalg. Forsøk på å finne ut hvor Oscar har sin grav, har vært uten resultat.»

«Været her er frygtelig», skriver Oscar hjem til sin mor før avreisen fra England. Oppholdet på militærleir har vært preget av nedbør og gjørme, noe som bidrar til at kanadierne sendes til Vestfronten hvor det hersker lignende forhold. Den kanadiske ekspedisjonsstyrken lander 15. februar 1915 i Sant-Nazaire, Frankrike. Etter to dagers togreise ankommer de Hazebrouck ved den fransk-belgiske grensen. Snart får de også overta fem kilometer av fronten, nord for den belgiske byen Ieper. Oscar tilhører den 16. bataljon, «The Canadian Scottish», og skotske tradisjoner er en del av bataljonens identitet, noe som kjennetegnes av både kilt og «Glengarry»-lue. Vel ankommet, veksler soldatene mellom fire dager i skyttergravene, fire dager som divisjonreserve og fire dager med hvile. Veteran A. S. Rae fra den 16. bataljon forteller om den første perioden:

«Du var så kald at du nesten kunne føle at margen var frossen i beina. Vi hadde på oss kilt og ved nattestider frøs du fast […] og når du reiste deg måtte du dra med deg en del av underlaget. Du hadde en del vanskeligheter med å få jordstykkene av kilten»

Ieper er kjent som en rolig del av fronten, noe som sikkert er kjærkomment for Oscar etter tre dager med influensa på feltsykehus. Etter at han er friskmeldt 17. april, går soldatenes hverdag til bygging av forsvarsverk med piggtråd, sandsekker, torv og gjørme. For øvrig utgjør Ieper en del av det siste hjørnet av Belgia som ikke er under okkupasjon, og i så måte har byen stor symbolsk verdi som eksempel på britisk og fransk motstand. Lite aner man at her skal det snart skrives verdenshistorie.

Torsdag 22. april er en lys og vakker dag. Etter morgenparaden får de som ønsker det i divisjonsreserven, den 10. og 16. bataljon, pass for å gå inn i Ieper. Andre velger å bade i kanalen. Det er mulig at Oscar er på besøk i byen når tyskerne plutselig begynner å bombardere torget. Belgierne bryter ut i panikk og flykter for livet. En av soldatene som var til stede, forteller i ettertid at han husker en femtenåring som bar bestemoren på ryggen. I døråpningen står det et lite barn, gråtende og etterlatt. Klokka 17.00 åpner så fienden nærmere 6000 sylindre med 160 tonn klorgass som vinden sender mot forsvarerne. Dette er første gang kjemisk krigføring brukes for å ta liv på Vestfronten, og de allierte er fullstendig uforberedt.

En skitten, gul sky siger inn over ingenmannsland. Den rammer ikke den kanadiske 13. bataljon, men driver i stedet vestover mot skyttergravene til intetanende algeriske og marokkanske kolonitropper. Dette merkelige synet er noe helt nytt, og de allierte svarer med en voldsom ildgivning. En av de kanadiske veteranene forteller i etterkant at de trodde skyen skjulte en tysk fremrykning. De antok at dette kun var røyk, og ikke noe ondartet. Gassen synker deretter ned i skyttergravene og får den ønskede effekten. Soldatene hoster, spytter blod og blir kvalt. Av flyktningene klarer de færreste å løpe fra gassen. I forsøket tar de dypere åndedrag, noe som resulterer i desto mer forgiftning. De som unnslipper etterlater seg hundrevis av døde og et seks kilometer langt gap i fronten. Gradvis blir det mindre og mindre ildgivning. Her og der noen sporadiske skudd. Så stillhet.

Mens dette pågår har den 13. kanadiske bataljon tilfeldigvis blitt spart av vindretningen. De har vært vitne til hvordan gassen har tvunget kolonitroppene til å flykte i full panikk mot byen. Nå må bataljonen raskt tynnes ut vestover for å tette hullet i fronten. I de påfølgende timene lykkes faktisk de undertallige kanadierne å midlertidig stagge fiendens fremgang. Generalstabssjef for tysk side, Erich von Falkenhayn, har undervurdert klorgassen. Den er eksperimentell og skal legge press på de allierte samtidig som tyskerne sender tropper mot Russland. Dermed er det ikke satt inn tilstrekkelig med styrker på forhånd for å kunne omgjøre innbruddet til et gjennombrudd.

Angrepet gjør også inntrykk på de fremrykkende tyske soldatene. Utstyrt med primitive og knapt fungerende gassmasker, blir de skrekkslagne av synet av likene i skyttergravene. De går derfor forsiktig fram for å unngå det som gjenstår av gassen. Når kanadierne yter motstand, stanser hele fremrykningen, og det blir mulig for de allierte å redde situasjonen. Det er likevel kritisk, og det haster med motangrep. Ikke bare Ieper, men hele 50 000 allierte tropper er i fare. Tar tyskerne Ieper, ligger veien åpen mot kanalkysten, noe som dermed vil sette Storbritannias forbindelse med Frankrike i fare. Tysk kontroll over kysten er dessuten uakseptabelt for britene, som er avhengig av marinen som sin første forsvarslinje. Fra før er landskapet rundt byen nærmest omringet fra tre forskjellige hold og blir nå utflankert. Nettopp i denne sammenheng blir divisjonsreserven, og deriblant Oscar, innkalt for å svare på det tyske angrepet.

Klokka 19.40 får 10. og 16. bataljon ordre om å marsjere til tredje brigades hovedkvarter. Oscars bataljon rykker ut og må ta hovedveien til St. Jean, men landsbyen bombarderes nå av tyskerne, og det blir ikke lettere å komme seg fram når de møter strømmen av sivile og ambulanser. De marsjerer derfor til venstre via La Brique for å komme seg derfra videre til Wieltje. En troppsjef forteller at «[…] vi løp så raskt vi kunne over de områdene som var mest utsatt, og nærmest ved et mirakel unnslapp vi med kun tre tap.» På veien blir de møtt av kannik Frederick George Scott som slår følge og prater med både offiserer og menige. En sersjant stiller ham et spørsmål: «Hvor er vi på vei hen?» og til det svarer kanniken: «Det kommer an på livene dere har levd». Et brøl av latter bryter ut fra mennene. Senere vil Scott skrive at dersom han hadde visst hvor nær sannheten ordene var, ville han ikke sagt dem.

Etter å ha passert Wieltje får mennene et kvarters pause for å hvile. Merkelig nok har halsen begynt å tørke ut og strammer seg til. Samtidig renner det fritt fra øynene. Deretter informeres soldatene ved hovedkvarteret klokka 22.00 at de skal gå til motangrep for å rydde et skogholt med tyskere kjent som Bois des Cuisiners, senere Kitcheners’ Wood. Så skal de sikre området og vinne tilbake britiske kanoner. Oscars bataljon har tidligere bemannet skyttergraver, men ingen har vært i nærkamp med fienden før. De legger igjen frakkene og forpakningen. Deretter fester de den 17-tommers lange bajonetten til geværmunningen. Kannik Scott går blant mennene, håndhilser og erklærer: «En stor dag for Canada, gutter!»

 Uten rekognosering på området eller erfaring med angrep i ly av mørke, rykker de kanadiske bataljonene fram så stille som mulig klokka 23.45. Ingen sier så mye som et ord til hverandre. Skogholtet bombarderes av to kanadiske 18-pundskanoner og dette bidrar til å overdøve marsjen. Månen har gått ned, og soldatene er bedt om å følge Nordstjernen som ser ut til å stå rett over skogholtet. De rykker fram i kolonne med 10. bataljon fremst og den 16. som baktropp på knappe tretti meters avstand. Til sammen utgjør de 1500 mann, delt inn i åtte kompanier som rykker fram to i bredden. Mennene marsjerer så nærme hverandre at de nesten går skulder ved skulder. Fra fugleperspektiv finner vi Oscars kompani helt sist i kolonnen, og dette berget nok livet hans.

I mørket, ut av intet, støter soldatene på en bøkehekk midt på jordet. Uheldigvis har den blitt forsterket med tung metalltråd for å hjelpe veksten. Dette stanser marsjen. Ytterst på kolonnen kommer flere seg rundt, men med nærmere 1500 mann er det ikke mulig å bevare stillheten. Soldatene trenger gjennom hekken med geværkolber som knekker greiner og bajonettslirer som slår mot hoftene. Når mennene er gjennom får de hastverk. Dette må fienden ha hørt. Og tyskerne rykker til. De har slettes ikke forventet et motangrep. Plutselig skytes det opp et bluss og deretter ytterligere et dusin, og landskapet blottlegges fullstendig. Slagmarken blir lys som dagen. Umiddelbart kaster kanadierne seg ned på bakken. Den verste ildgivningen rammer den fremste bataljonen, «The Fighting Tenth». En av veteranene forteller om øyeblikket:

«Vi kastet oss ned, så var vi oppe, så var vi nede igjen, men det eneste inntrykket var flat mark, de tyske blussene og en uendelig, sint zip, zip av kuler og maskingeværild. Så kom skrikene til dem som var blitt rammet. Menn på begge sider av meg skrek i smerte, men likevel fortsatte fremrykningen.»

Fra Oscars bataljon forteller en veteran at ildgivningen var så intens at det virket som ingen kunne overleve uskadd, og «hundrevis av oss falt». «Det var en forferdelig opplevelse å begynne med, en lamslående opplevelse. Det tar deg rundt 60 sekunder å samle deg før du vet hva som skjer, og da kom vi oss videre.» Major James Lightfoot av 10. bataljon reiser seg og roper ut: «Kom igjen, gutter, husk at dere er kanadiere!»

Soldatenes eneste håp er å komme seg så raskt som mulig på tyskerne og ta dem i nærkamp. Det som gjenstår av den 10. bataljon når fram, og de tar seg inn i den første skyttergraven hvor fienden nå biter fra seg. Innen kort tid får de ryddet den ved bruk av bajonett og geværkolbe. Angrepet kommer fullstendig overraskende på de tyske soldatene. Dette hadde de slettes ikke forventet seg. Flere overgir seg og løfter hendene i været, men i kampens hete blir enkelte likevel tatt med bajonett, skutt eller klubbet i hjel. En tysk løytnant beskriver situasjonen:

«Den fremste vakten løp tilbake til oss og skrek: «engelskmennene kommer!», men på dette tidspunktet var kanadierne allerede på oss. Bunnemann beordret troppene å gi dem ild, og dette stagget fiendens fremrykning, men angrepet var for sterkt, og på tross av høye tapstall, kom de seg inn i skyttergravene våre. Deretter fulgte nærkamp. Våre menn stod imot den overlegne styrken, og tok noen av kanadierne med bajonett, men til slutt ble vi overveldet. Bunnemann og mange flere ble drept i denne tapre striden. Enkelte av våre sårede ble tatt til fange mens andre rømte til skogs.»

Oscars kaptein, Cecil Mack Merritt, er blitt alvorlig skadet. Når to av mennene frivillig melder seg for å bære kapteinen tilbake til sikkerhet, avslår han for å ikke risikere at de utsettes for ildgivning. Kort før soloppgang, bekymret for et tysk motangrep, reiser Merritt seg og gir ordre om at mennene skal forberede seg på fienden. En tysk skarpskytter rammer han i hodet, og slik mister han livet. Når neste morgens lys deretter faller på slagmarken, blottlegges nattens hendelser i all sin grusomhet. På åpen mark foran skogholtet ligger hundrevis av kanadierne stablet oppe på hverandre eller på så korte avstander at det nærmest vil være umulig å gå gjennom området uten å måtte tråkke på lik. Enkelte av disse soldatene gir fremdeles lyd fra seg, men faren for tysk ildgivning gjør at ingen kan reddes. De gjenværende mennene i skogholtet er nå kalde og sultne. Snart blir de beordet om å trekke seg tilbake for å holde stand i skyttergraven foran skogholtet.

«Dagen ble lysere, og det ble veldig varmt. Jeg så på klokka med en forventning om at det var ettermiddag, minuttene virket så lange, men den var bare halv sju om morgenen. Bak skyttergraven kunne jeg se våre døde liggende på jordet og vi innså tragedien i nattens hendelser. Snart kom det et fly over oss. Det vendte tilbake til de tyske linjene, og uten mye forsinkelse ble dette fulgt opp av [et bombardement]. En av granatene sprengte noen menn ut av skyttergraven. En annen brast i luften, og bare sjokket så ut til å ha drept mennene, for de var uten en skramme.»

Ettersom soldatene befinner seg en kilometer bak fiendens linje, blir de utflankert og må evakuere. Nærmere 100 av fienden har blitt drept, 250 såret og 30 tatt til fange, men disse tallene er usikre. Hos kanadierne i 10. bataljon gjenstår kun fem offiserer og 188 menige av mer enn 800 menn, mens 16. bataljon nå består av fem offiserer og 263 menige. Totalt 461 av nærmere 1500 mann gjenstår etter angrepet på Kitcheners’ Wood, og Oscar er en av dem.

Det brutale møtet med krigens virkelighet gjør dypt inntrykk på de unge soldatene. I forkant av slaget hersket en naiv og opprømt stemning. Nå er denne knust av moderne krigføring. Flere gråter derfor åpenlyst under oppropet når kameratenes navn blir møtt med stillhet. En av veteranene i den 10. bataljon, Percy Allen, skriver om hvilke følelser han sitter igjen med etter slaget:

«Jeg har ønsket å se en kamp og nå som jeg har gjort det ønsker jeg ikke flere. Jeg tror… av alle de døde og døende som ligger i forvridde former. En stakkar lå med haken i hendene, øynene vidåpne … med et lite blått hull i pannen. Det synet, kombinert med skrikene til de sårede om natten, det glemmer jeg aldri.»

Også Oscar skriver hjem etter slaget:

«Kjære Mor jeg tror paa Gud og hans vilje det bedste jeg kan, alle menesker i denne krig imot Tyskeren er Guds börn. Gud vil ikke at Tyskeren skal vinde, det er jo umulig. Tyskeren bruger gas. […] Karl er meget stor nu tænker jeg, stærk ogsaa ikke sandt. Lade ham ikke gaa in i Hæren. Han skal være hjemme hos Mor, [det samme] skal jeg naar jeg kommer hjem.»

Kampene som strekker seg fra 22. april til 25. mai 1915 utgjør det andre slaget ved Ieper. Fransk og britisk side har lidd 60 000 tap, mens tilsvarende tall på tysk side er 35 000. De allierte styrkenes øverstkommanderende i Frankrike, marskalk Ferdinand Foch, vil i 1919 hevde at motangrepet ved Kitcheners’ Wood var krigens største kamphandling. Den kanadiske innsatsen stagget den tyske fremrykningen etter gassangrepet, og bidro dermed til å redde Calais for de allierte.

For Oscar skal krigen likevel «[…] ikke blive længe», og han kommer ikke hjem igjen. Nord for den franske landsbyen Givenchy-lès-la-Bassée, 23. juni 1915, mister han livet, bare 22 år gammel. Nøyaktig hvordan dette skjedde kommer vi aldri til å få vite. Kvartermester Samuel Rigby Heakes skriver neste dag et brev hjem til Røros:

«Igaar da Deres søn var i skyttergravene sammen med sine kamerater blev han saaret og døde øieblikkelig. Han var en av de bedste blant vore unge soldater og var bare nogen faa dage før sin død blit forfremmet til Lance Corporal. Hele tiden siden han kom til os har hans officerer og kamerater sat meget stor pris paa ham. Han var en kjæk og tapper soldat, og det var det mod han viste naar han stod like overfor fienden som kanske var skyld i hans død, for han iagttok ikke altid alle forsigtighetsregler. Hans kamerater begravet ham i en soldatgrav, og der er sat et kors, som bærer hans navn paa graven ikke saa langt fra det sted hvor han faldt. Motta min hjerteligste sympati.»

Nå har det lyktes familien å finne graven. Søndag 11. november 2018 var det 100 år siden våpenstillstanden. I den anledning reiste jeg med mine foreldre, to onkler og tanter til Oscars siste hvilested i Pas-de-Calais. Her ble det lagt igjen en krans og en siste hilsen på vegne av Karen Lusie og hennes barn, Karl, Elisabeth og Karen Lovise.